Betydningen av prestasjonskultur

Tradisjonelt har prestasjonsorienterte elitekulturer definert suksess i form av normative prestasjoner som å vinne en pris eller en medalje. Det handler i mindre grad om hvilke egenskaper, holdninger og mennesker de er, om de kan samarbeide godt slik at de bidrar til at andre blir gode, eller om hvordan de har det i hverdagen sin eller i livet sitt ellers. Hva slags prestasjonskulturer har vi innenfor KHiOs ulike fagmiljøer? Er vi bevisste nok på våre kulturer og uskrevne normer og verdier?

Innenfor typiske prestasjonsorienterte kulturer, finnes det uskrevne normer for hvordan en idealutøver skal være; talentfulle, dedikterte, indre motiverte og med evne til å håndterer stress, press, smerter, utfordringer, og som ikke lar seg stoppe av noe. En såkalt ‘superutøver’ som virkelig er best når det gjelder og som er mer mentalt robust sammenlignet med mer sårbare utøvere. Forskning har også vist positive assosiasjoner mellom mental råhet og målrettethet, prestasjonsnivå, evne til å prestere under press, positive følelser, samt lavere grad av depresjon, angst og utbrenthet, så det er ikke tvil om at det er fordelaktig å være mental robust og ha gode mentale egenskaper. Men kan dette idealet også bidra til økt press og stress og virke kontra? Kan det bli for mye dyrking av ekstrem dedikasjon og motivasjon, av mental råhet?

Har dere noen gang møtt en topputøver som har hatt et gjennomgående motivasjonsproblem? I egen forskning, både i ballett, klassisk musikk og idrett, så fant jeg en ekstrem motivasjon, alle toppet de omtrent motivasjonsskalaen. Men det var forskjell på kvalitet i den motivasjonen, det var ikke kun den gunstige indre og autonome motivasjonen. Den kunne også være høyst ytrestyrt og stamme fra press, andres forventninger, frykt for ikke å være bra nok, frykt for avvisning ved uteblitte prestasjoner, frykt for skam ved nederlag, frykt for å skuffe andre. I tillegg fant jeg at perfeksjonisme var sterkt utbredt. Så mange som 80% hadde perfeksjonistiske trekk og 30% hadde det vi kan karakterisere som en ugunstig form for perfeksjonisme. De hadde kanskje topp prestasjoner og var ekstremt gode og talentfulle utøvere, men om de hadde det spesielt bra med seg selv, ja det har jeg stilt en del kritiske spørsmål ved. Medaljens bakside viser nemlig at prestasjonsfokus fører til risikoadferd og overprestasjon, der mangel på restitusjon og selvomsorg og et ubalansert og stressende liv, bryter ned utøverne og gjør dem syke over tid. Og dette presset kommer både utenfra prestasjonsorienterte kulturer og innenifra utøverne selv, i et usunt prestasjonsjag mot å bli best.

Fra et kritisk perspektiv, har flere fagfolk derfor reist bekymring mot den prestasjonsorienterte kulturen innenfor elitemiljøer. De hevder det er både inhumant og lite helsefremmende, og at disse kulturene setter prestasjon over utøvernes beste interesse.

Alternativet- en helhetsorientert og mer sunn elitekultur

Under 90-talet vokste en motpol til prestasjonsorienteringen frem, et nytt paradigme i talentutvikling kan en si. Det er den helhetsorienterte talentmodellen. En modell som også har fått god støtte i forskning. Den forsøker å se på utøverens totalsituasjon og totalbelastning, og her er fokuset på å utvikle hele mennesker og ikke kun utøvere, under mottoet: «for å prestere bra, må du ha det bra», og hypotesen er at disse to er gjensidig forsterkende og ikke utelukkende, du kan ikke oppnå det ene uten det andre. I min egen forskning på talentutviklingskulturer i utøvende kunst og idrett, fant jeg dokumentasjon som underbygger denne modellen. De utøverne som presterte best, hadde det også bedre og var mer robuste i seg selv. Motsatt, de utøverne som rapporterte om høyere grad av ytrestyrte motivasjonsprosesser rapporterte også om signifikant høyere grad av negative følelser, prestasjonsangst og fysisk og psykisk utmattelse. Men ikke nok med det, de hadde også signifikant dårligere prestasjonsutviklingskurve og prestasjonsnivå.

Det første steg for å utvikle sitt indre potensial og bli en god lagspiller er å først hjelpe seg selv og ha det bra i seg selv.

En holistisk forståelse av prestasjonskultur tar et psykososialt helhetsperspektiv, og setter på vidvinkel. Da kan vi ikke se aktiviteten separat fra resten av livet, fra totalsituasjonen til utøverne, men må se den som en integrert del av livet til utøverne. Veien til suksess krever en dobbeltsidig realisering av utøveren og mennesket. Og det må søkes en bærekraftig og helsefremmende balanse i hverdagen. Fokuset bør være på livskvalitet, trivsel, læring og utvikling, for gjennom dette stimulere en god prestasjonsutvikling.

Når det gjelder mentale egenskaper, tror jeg vi må gå videre fra fokus på det å utvikle mental råhet og over til å fokusere på å være mental smart og fleksibel. Psykologisk fleksibilitet krever selvbevissthet og utvikling av gode strategier som kan brukes fleksibelt i ulike situasjoner. Det å være mental smart er kanskje ikke alltid å presse seg hardt og holde ut mest mulig i et evig jag etter prestasjoner, men heller å yte selvomsorg og finne en bærekraftig utøverhverdag. Mental trening er noe studentene ved KHiO, spesielt innenfor scenekunstutdanningene etterspør i stadig større grad, og på avdeling dans er vi allerede i gang med en pilot for å stimulere økt mental bevissthet og fleksibilitet.

Det første steg for å utvikle sitt indre potensial og bli en god lagspiller er å først ha det bra i seg selv. Tanken om å være snill med seg selv fremstår kanskje som banal og klisjéaktig, men det er likefullt noe vi mennesker er overraskende lite flinke til. Overdreven selvkritikk er et utbredt fenomen som er forbundet med en rekke psykiske helseproblemer, blant annet sosial angst, depresjon og spiseforstyrrelser. Motsatt er god selvomsorg relatert til god selvfølelse, selvverd og kreativitet. Det handler om å møte seg selv med den godheten du ville tilbudt en god venn som har det vanskelig. En slik selvmedfølende innstiling kan ha en positiv innvirkning på livet vårt fordi det kan bidra til å aktivere kroppens tilknytningssystem og utløse «gledes»-hormonet oksytocin. Behovet for restitusjon bør ikke underkommuniseres, og det finnes en rekke metoder og måter å søke restitusjon på. Det første, trinnet i restitusjonstrappen er relativt enkelt og handler om å optimalisere søvn, hvile og kosthold. Videre handler proaktiv restitusjon om å innimellom klare å koble av fra det å kun være eliteutøver, om det er via natur, fysisk aktivitet, ta en kaffe med gode venner, eller lese en god bok. Dette er enkle grep alle studenter kan få til i sin hverdag.

Veien videre- tilrettelegg for gode læringsmiljø

Det er en hårfin balansegang mellom å pushe mot toppen og lykkes på den ene siden og overtrening og utbrenthet på den andre. Dessverre, står utøverne faktisk selv for mye av presset og mange av dem vil selv ha det slik, både innen idrett og utøvende kunst. Det er et paradoks, de forventer og etterspør noe som øker kostnadene ved å være ung eliteutøver.

Flere fagfolk har reist bekymring mot den prestasjonsorienterte kulturen innenfor elitemiljøer

Konsekvensene kan bli store om vi ikke tar dette på alvor. På en måte er oppgaven til talentutviklingsmiljøene å finne det ideelle balansepunktet som strekker strikken maksimalt uten å vippe over og bryte ned utøverne. Men det punktet er trolig umulig å finne, da ulike utøvere har ulik grad av resiliens og motstandskraft i seg. Jo mer sårbare, jo høyere risiko er det å befinne seg i en resultatorientert og konkurransedrevet prestasjonskultur. I min forskning fant jeg interessant nok at kunstutøverne generelt har en mer sårbar personlighet sammenlignet med idrettsutøvere, i tillegg fant jeg signifikante kjønnsforskjeller, slik at jentene helt klart var mer utsatt for denne sårbarheten. I stedet for mer prestasjons- og motivasjonspress, trenger utøverne, og spesielt de mer sårbare, hjelp til å skifte fokus og sette grenser for når «nok er nok» og når det beste valget er restitusjon og selvomsorg fremfor nok en arbeidsøkt.

Vi fant heldigvis tydelig dokumentasjon på at miljøene der talentutvikling skjer – med trenere og lærere i spissen – kan gjøre mye for å dempe risikoen for svekket psykisk helse, trivsel og motivasjon. De sitter på viktige nøkler, både i sin lærerrolle, i hvordan de stimulerer autonomi, selvstendighet og studentaktiv læring, og i hvordan de skaper et åpent, inkluderende og samarbeidende læringsmiljø. KHiOs pågående arbeid i arealprosjektet med å følge opp behovet for sosiale møteplasser kan være en viktig brikke i studentenes læringsmiljø. Videre må vi i større grad ha et blikk på studentens totalsituasjon, ikke bare vår egen separate del. Slik kan vi kanskje lykkes i å utvikle mer bærekraftige prestasjonskulturer innenfor spissede kunstutdanninger hvor vi ikke bare utvikler utøvere for en ønsket utøverkarriere, men også som mennesker for livet og som aktive samfunnsborgere.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert (på svensk) i tidsskriftet Idrottsforskning